Hun virket apatisk, var ustelt og lite tiltalende. Svarte med enstavelsesord og ble nesten betraktet som tilbakestående. Vi følte at hun kom mot sin vilje, men sosialetaten hadde gjennom observasjoner fra helsestasjonen forstått at det var en familie som ikke hadde det bra, og hadde grepet inn.

Hun gav tydelige signaler om at hun ikke ville snakke. Vi lot henne i fred den første tiden. Men litt etter litt kom det små antydninger om hva hun hadde opplevd. Først til andre kvinner som bodde på senteret – som til tross for det de selv hadde gjennomgått, hadde vanskelig for å tror det hun fortalte. Etter hvert fikk vi vaktene høre litt også, ikke bak lukket dør på kontoret, men over vaskemaskinen i kjelleren eller brøddeigen p på kjøkkenet.

Etter tre uker bad hun om en samtale på kontoret. De tre ukene hadde vært som en lang og vanskelig fødsel. Hun trengte tid for å åpne seg, og det fikk hun.

Som liten var hun blitt misbrukt seksuelt av et søskenbarn. Hun fortalte det ikke til noen, men ble nærmest folkesky, og ble sett på som litt rar i bygda der hun bodde. Ved hjelp av læreren på ungdomskolen, som hadde sett hva slags evner hun hadde, fikk hun jobb og hybel i byen. Der traff hun ham som nå var samboeren hennes, en enkemann med voksne barn. Selv var hun i tjueårene, og han kunne ha vært faren hennes. Han ble forelsket i henne og viste henne omsorg. Da den siste av hans voksne barn flyttet ut, flyttet ut, flyttet hun inn.

Hun flyttet sammen med en mann som i nesten fem år mishandlet henne seksuelt. Under tvang ble hun med på de mest nedrige handlinger. Han tvang henne til å se på pornografiske blader og filmer, og krevde at hun skulle stille opp på samme måte. Han bandt henne til sengen og gjorde med proppen hennes som han ville. Hun følte at andre kunne se hva hun ble utsatt for, hva hun fant seg i. Hun følte at det luktet av henne, og at andre kunne kjenne lukten.

Han drakk en del i helgene, og en natt stakk han løpet på et gevær opp i underlivet på henne og truet med å trekke av. Den natten trodde hun at hun skulle dø.

Evy fikk mye hjelp og støtte både på Senteret og fra hjelpeapparatet. Etter noen måneder fikk hun en hobb der hun kunne ta med seg barna, og til jobben hørte leilighet.

Et halvt år etter oppholdet på Senteret kom Evy tilbake på besøk. En flott ung kvinne som hadde fått tro på seg selv og egne evner i en hobb der hun ble verdsatt. Det så ut som om hun hadde greid å legge fortiden bak seg og bygge opp et håp for fremtiden sammen med barna sine.

Det er ikke uvanlig at kvinner so får hjelp for samlivsproblemer også begynner å fortelle om vonde opplevelser i barndom og ungdom. De forteller om seksuelle overgrep som de har holdt skjult med stor skamfølelse i mange år.

Evy fortalte om en voksen mann som hadde vist henne omsort, og som hun hadde ment var glad i henne. Den seksuelle mishandlingen begynte etter at det første barnet ble født. Den første tiden hadde hun ønsket å flykte, men hun visste ikke hvor hun skulle søke hjelp. Han truet henne med våpen, og fortalte hva han ville gjøre hvis hun drog. Dødsangsten etter episoden med geværet satt i henne. Hun trodde at han kunnne gjøre alvor av truslene.

Det er faktisk ikke uvanlig å høre at menn truer kvinner og barn med skytevåpen eller kniv. Med en slik trussel i bakhodet er det ikke rart at mange kvinner nøler med å dra fra hjemmet. Det hender også at kvinner drar tilbake til mannen fordi han truer med å ta sitt eget liv.